Guns N’ Roses på Tons: Høye tinder og dype daler

Beklager det dølle bildet. I motsetning til de 20 000 mobilkameraene som var oppe på Welcome to the Jungle, fikk ikke Radio Rocks profesjonelle konsertfotograf lov til å fotografere Axl Rose og CO denne gangen heller.

Kjedelig så klart, men jeg fikk likevel lyst til å skrive noen ord om min tredje Guns N' Roses-opplevelse siden gjenforeningen mellom Slash, Duff og Axl i 2016. Dette er min berg-og-dalbane-reise på Ekebergsletta 21. juni 2023:

It's So Easy: JADDA!! Der står de igjen. Rockegudene. Jeg kastes inn i DeLorean-tidsmaskina og er plutselig 13 år igjen. Krangler med brødrene mine om hvem som skal bestemme over VHS-spilleren etter skoletid. Jeg taper. Vekk med Maiden, inn med GN'fuckin'R fra Japan eller Paris. Mye løping. Mye sykkelbukse. Men jævlig rått, det måtte jeg innrømme.

Hadde noen fortalt meg da, i 1991, at jeg som 44-åring skulle sykle 15 minutter hjemmefra og se disse gudene på fotballsletta Ekeberg - hadde jeg ikke trodd det.

Axl smiler. Han er i toppform og synger bedre på bandets faste åpningslåt enn de to foregående konsertene jeg så dem (København og Stavanger).

Bad Obsession: Hva skjer!? En av mine Guns-favoritter og Axl synger fremdeles helt konge.

Chinese Democracy: Snodig låtvalg kanskje, men forstår jo at Axl trenger låter han kan håndtere - og det gjør han virkelig. Det gikk rykter om at den humørsyke frontmannen har rusla rundt i Oslo og kosa seg med burger de siste dagene. Det må han ha gjort, for her stråler han om kapp med sola som bryter gjennom skyene for første gang på Tons of Rock dag 1. På tide. Klokka nærmer seg halv ni.

Slither (Velvet Revolver): OK. Her gjør altså de tidligere uvennene respekt på hverandres parallelle karrierer etter bruddet på 90-tallet. Først med Axls "Chinese" og deretter denne godbiten fra Slash og Duffs Velvet Revolver. Men her begynner det å gå nedover med stemmen til Axl, gitt.

Welcome to the Jungle: Han steike så rå den låta er. Tenk å få stå her sammen med en god kamerat og oppleve en klassiker på det som er blitt landets største festival. Berg- og dalbanen når toppen her, og den henter nok høyde og fart til at tyngdekraften slynger meg ned i noen dype daler og opp på flere høye tinder de neste timene.

Hard Skool og Pretty Tied Up: Her snakker vi et lite dalsøkk for min del. Greia med stemmen til Axl er at han ikke har noe mellomsjikt mellom hodeklang og brystklang. Det låter helt konge neddi der, av og til helt rått når han drar på oppi der. Men det er når han prøver å bevege seg mellom og safer med mykere falsett at der skjærer seg fullstendig. Men men. Dette visste jeg jo fra før, så jeg konser heller på å nyte synet av Duff. Fy faen så rå den mannen ser ut for tiden. Hva er det han spiser?

Mr. Brownstone: JAAAA, Axl så deilig du er når du trøkker til. Glittertind!

Double Talkin' Jive og Reckless Life: Det er helt sykt fett hvordan GN'R klarer å variere på setlistene sine for tiden, overraske og endre fra kveld til kveld. Respekt!

Down on the Farm (UK Subs): Hvorfor??? Dere har en stor katalog med gull som dere har laget selv. HVORFOR???

Better: Jeg gjentar. HVORFOR??? Her plukker de fram nok en låt fra det snodige Chinese Democracy-albumet der Axl må bevege seg i det vokale området han ikke lenger er kar om å håndtere. Her er jeg nede i Østerdalen, nei vent litt. Marianegropen!

Absurd: Ja, det er ironisk nok tittelen på neste låt. Men denne passer Axl bedre stemmemessig, og vi beveger oss opp i fjellsidene igjen.

Estranged: For ei låt. Dizzy Reed bak tangentene briljerer. "Verdens beste pianist" påsto bruttern i 1992. Nei, det er han ikke. Men på akkurat denne låta og på akkurat denne Tons-kvelden er jeg tilbøyelig til å være enig med lillebror anno 92 i et par minutter.

Live And Let Die (Wings), Rocket Queen og You Could Be Mine: Slash henter fram sin syttende gitar for kvelden og beviser at han fortjener ikonstatusen.

T.V. Eye (Stooges): Duff synger jo faen meg nøyaktig like fett og groovy som Iggy Pop. For en pønkdemon han er. Men hva er det den mannen spiser? Jeg vil også se sånn ut!

Anything Goes: Nok en gang bøyes det i hatten (Heidi Weng-sitat) for faen-heller-om-vi-skal-spille-samme-setliste-som-sist-mentaliteten i dette bandet!

Street of Dreams: Jeg ser på klokka. Har de tid til dette overflødighetshornet av ei låt? Jeg må spørre mine sidemenn, Guns N' Podcast-programlederne Jørn og Eirik: "Hvorfor må dette bandet spille så jævla lange konserter? Hva skjedde med Leave Them Hungry-prinsippet?" SVAR: "FORDI DE KAN! FORDI DE VIL!" Kremt. Åkei.

Civil War: JAAAA! Slash med doubleneck og Axl med Ukraina-farger på skjorta. Etter en tur nedi Grand Canyon er reisen nok en gang på vei opp mot K2-høyder her.

Vi slipper heldigvis Matt Sorum-trommesoloen fra 1992, men Slash-runken må med. Ikke den nydelige Godfather-varianten, men en eviglang boogie woogie foran kona si (som faen meg sitter på en klappstol på scenen under hele konserten, WTF) - før han eeeendelig setter i gang ...

Sweet Child o' Mine: Bra levert Slash! Kona klapper og legger ut video på SoMe.

Wichita Lineman (Glen Campbell): Nok et snodig coverlåt-valg. Sitat Jørn Kaarstad (Guns N' Podcast) som igjen siterer Fred Durst i Limp Bizkit: "You know, peaks and valleys!" Du skal ta med publikum på toppene og ned igjen. Og opp igjen. Han fyren med bandana bak oss har ikke åpna kjeften en eneste gang i løpet av konserten, men HER SKAL DET SYNGES JA! Kanskje det er det som er forklaringen på de snodige Gunsn-setlistene. "Vi spiller så mange låter at det alltids finnes NOE der for ALLE".

November Rain: En av tidenes råeste powerballader. På plate.

Knocking On Heaven's Door (Bob Dylan): Denne har Guns gjort til sin egen, men må de dra den ut i evigheten? Når jeg nå først er her nede i Brummunddalen kan jeg like godt benytte sjansen til å late vannet. Ikke et øyeblikk for tidlig, for nå kommer ...

NIGHTRAIN OG PARADISE CITY: Nå er de der de skal være. På Mount Everest. Olympus Mons! The most dangerous band in the world! Gudene jeg beundret på VHS annenhver ettermiddag uten å innrømme det overfor store- og lillebror. Verdens beste band? Nei, men når alt klaffer og Axl har vært på byn og fått seg Oslo-burger, da er det få andre som klarer å være like rocka, skitne, fascinerende, snerrende og deilig arrogante som Guns N' fuckin' Roses.

Her er forresten et gammelt bilde fra Valle Hovin, da Axl hadde Jan Eggum-sveis: