In Flames i Oslo Spektrum: Så tenner vi tre FLAMES i kveld ...

Det er Sissels Jul på NRK. Det får bare være denne tredje søndagen i advent. For metalfamilien er samlet i storstua for å tenne tre lys for svenske metalpionérer.

Author: Torkil TorsvikPublisert 11. des. 2022

Så tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for spilleglede. Det står og skinner oppå scenen, for oss som er til stede. Og det skinner kraftig fra første akkord på åpningslåta The Great Deceiver, den sterkeste singelen så langt fra det kommende albumet.

De hardtarbeidende metalpionérene fra Gøteborg har vært på turné siden august. Likevel spruter det energi av dem der de gliser og veiver med armene mot oss.

Vi er julestri-slitne småbarnsforeldre på leit etter et adventskick, vi er 18-åringer som velter oss i moshpit i stedet for å loke utenfor Bryn Senter, vi er partygutta fra Nitedal som har tatt langhelg for å oppleve heltene nok en gang, vi er pappaer og mammaer som har tatt med 10-åringen for å gi kidden en opplevelse for livet. Vi er metalfamilien.

Og vi jubler, brøler, klapper og skriker for Anders Fridén der oppe, som etter tredje låt Cloud Connected stopper opp i flere minutter bare for å stå og se på oss sammen med bandet sitt. De kjenner på kjærligheten. Og jeg må si jeg kjenner på en dyp glede over at det er mulig å skape denne enorme stemningen uten gigantiske kulisser og 200 trailerlass med pyroeffekter.

Selv om bandet heter In Flames er det ikke så mye som en gnist å se fra scenen. De trenger det ikke, så lenge de groover …

Så tenner vi to lys i kveld. To lys for spilleglede og GROOVE. Han sattan som det groover. Trommis Tanner Wayne og bassist Bryce Paul skal ha mye av æren for det, selv om de ikke akkurat har vært med fra den spede begynnelse for vel 30 år siden.

Etter å ha kjent lenge nok på kjærligheten fra salen setter In Flames i gang en nostalgisk reise fra 90-tallets melodiske deathmetal-klassikere som Behind Space (1994), Graveland (1996) og The Hive (1997).

På sistnevnte river gitarist Björn Gelotte av en vanvittig solo som minner oss på hvor djevelsk flinke og rutinerte denne gjengen er. Sølvreven Gelotte med sitt velfriserte, grå skjegg har vært ute en vinterdag. Det samme gjelder rytmegitarist Chris Broderick (tidligere Megadeth) som for anledningen flasher gønsa med svart singlet og sånn derre James-Hetfield-på-90-tallet-svettebånd.

Det minner meg på en annen dimensjon ved dette bandet. Det er tydelig at de ikke har egen stylist som handler rockeklær på internett for å få bandet til å se generisk røffe ut. TENK DET! Ikke er de sponsa av energidrikker heller. Likevel klarer de å få Spektrum til å koke på Only For The Weak, hiten fra år 2000 som tydeligvis blir tunga på vektskåla for dama på rundt 45 år foran meg. Hun reiser seg og slenger armene rundt seg til den deilige grooven, og der blir hun stående resten av konserten.

Ja, anmeldere blir plassert på sitteplass, og det er helt greit. Det er her jeg hører hjemme. «Hej, alla gamla människor der bak!» roper Anders Fridén. Noen der nede på gulvet ler av oss. Helt til den 49 år gamle vokalisten med den, fremdeles, perfekte growlingen sier at han kjenner seg igjen i vår dragning mot komfort fremfor svetteklynga foran scenen.

Fy flate som han synger, skriker og brøler den mannen. Det er så mye aggresjon, smerte og desperasjon i den stemmen. Og som gammal Maiden-fan må jeg innrømme at det for dynamikkens del er ekstra digg når han veksler mellom skrikinga og mer clean stemme.

Sløye låter som Colony (1999) og låter som varierer i tempo, som Wallflower (2016) bidrar også til å skape dynamikk på settlista. Der alt for mange råtøffe metalband durer på i sjettegir hele kvelden, har In Flames finesse og rutine nok til å forstå at vi som skal høre på trenger et hvileskjær her og der. 10-åringen som sitter foran meg inkludert …

Så tenner vi tre lys i kveld. Tre lys for spillegleder, groove og Jesterheads. Jesterheads er navnet på In Flames-fansen, og akkurat nå sitter det et, omtrent 10 år gammel Jesterhode foran meg på femte rad i Oslo Spektrum. Ved siden av ham sitter pappa. Da guttungen hans går fullstendig bananas på låta Alias (2008) svulmer pappahjertet helt til det fyller Oslos storstue og tyter ut nødutgangene.

Jeg sitter og svulmer selv. For, etter at konsertbransjen har fått en tung og treig start etter pandemien, får jeg en plutselig tro på at 2023 kommer til å bli bedre. Jeg vet ikke hvorfor, men når jeg ser folka rundt meg reise seg i ekstase når trommis Tanner Wayne jobber som besatt på The Mirror’s Truth (2008) og hjelper en sliten Anders Fridén med å fylle inn på refrenget på I Am Above (2019), er klokketroen på et godt nyttår komplett.

Så langt i år har man fått følelsen av at det kun er Karpe, Vazelina og Guns N’ Rammstein som klarer å trekke de store massene ut av Netflix-stuene sine. Men etter denne kvelden er trua på de «mellomstore» konsertene tilbake.

Ikke noe dill-dall, pauker, basuner og benzin. Bare et blodtight, groovy band med klokkeklar lyd og verdens beste Jesterheads i salen. Så ble dette en adventskveld for tro, håp og glede likkavæl.

Så tenner vi tre lys i kveld, og lar dem brenne ned. For spilleglede og groove, men mest allikevel for Jesterhead.

På denne lille jord, hvor menneskene bor.