WHO YOU GONNA CALL? Ghost... sine tekniske medarbeidere.

Det ble dessverre ikke helt den totale fest-pakken vi vet Ghost kan levere.

Først må vi bare gi Tobias Forge og hans Ghost honnør for å ha rognpose svær nok til å gå på en scene filleristet av den beste versjonen av Pantera man kunne håpet å se, med tanke på omstendighetene. Og etter en maktdemonstrasjon av både Gojira og The Bronx som på hver sin måte serverte fantastiske konserter.

Minnet fra sist undertegnede så Ghost i Oslo Spektrum er varmt. Det var en nær perfekt aften som jeg husker svært godt.

Og forventningene til en festivalkonsert og en helt egen konsert bør og skal ikke sidestilles på annet en det musikalske. Et show blir aldri helt det samme ut i sola som inne i en intim setting med mange timer lydsjekk.

Men Ghost er uheldige. Det tekniske er ikke helt på stell. Det begynner med at noe er galt med skjermene. Og de skrur seg av i det den første smellen på scenen går av. Smellen som også bare er et høyt smell, men uten noe pyro enn et lite lysglimt.

Litt som om en pappa som har kjøpt det billigste og minste i fyrverkerihylla. En sånn man setter på bakken som bare gir en pang med et daft grønt lysglimt i et sekund. Et klassisk "Var det alt?" øyeblikk.

Skjermene forblir av i en stund og scenen, til tross for den kule backdropen som gir følelsen av at de står i en katedral ser igrunn ganske bar ut. Etter å ha sett Ghost ved flere anledninger vet jeg at det pleier å være godt med flamboyante lys både bak og ned på de. Ganske kraftig fargespill. Idag er de i hovedsak mest bare litt gråbrune og daffe, med et og annet lysskjær slengt på her og der. Det er virker rart. Jeg sitter og mistenker/konspirerer om at de har begynt å kutte kostnader. Som igjen virker rart når man skal slenge fram den tidligere nevnte store rognposen og runda av "heile driden" denne fredagen.

Skjermene skrur seg, takk og pris, på igjen. Til glede for de som står langt bak. Fordi det var mye folk der. Mange har gledet seg.

Jaja, tenker jeg. Nå må jeg bare kose meg med musikken da. Også blir det litt snodig og. Skarptromma låter merkverdig skarpt og skjærer litt i øra. Og når den ikke skjærer, så er det fordi den er skrudd såpass ned i volum at den ikke høres. Synther og keytar hopper helt vilt i volum og alle i brødhuerekka fra Radio Rock som følger med, skvetter litt her og der.

Basstrøkket fra Pantera sin konsert er ikke å spore. Bassen lider samme skjebne som skraptromma og blir nappa opp og ned i volum litt i det som føles som litt hytt og gevær. Og nei kjære leser, det var ikke på grunn av vind. Det hadde jeg skjønt. Morn du.

Men låtene blir servert. For meg som har sett de flere ganger og forventer en hakket høyere standard på produksjonen, synes det virker litt halveis. Men det er jo umulig å ikke bli dratt med på allsangfaktoren når kremgode låter som "Year Zero", "Mummy Dust", "Rats", "Dance Macabre" og "Square Hammer" runger med bittelitt halvskranglete lyd over anlegget. Om jeg sang? Klart jeg gjorde. Jeg er jo kjempeglad i Ghost jeg!

Men så, mot slutten av konserten etter litt HELT OK pyroteknikk, så kommer et stort "jøss" øyeblikk.

Under bandets NEST SISTE låt "Dance Macabre" freser de på med masse lys fra taket. I alle diskoteker sine farger! Dette minner om slik jeg så de sist! NÅ SKJER DET NOE HER!

Men det er liksom for sent. Låtene er servert, men komplette konsertpakka til Ghost kom ikke fram til bordet. Så sitter man igjen med regninga. Og på den regninga står det bare to ord.

"LITT SKUFFET"

Våger vi å si det? Burde Pantera spilt sist? Kremt...

MEN! De som kom for å se Ghost for først gang og igrunn er fornøyd med det de fikk, kan bare glede seg til å se bandet på en litt heldigere dag, for den totale Ghost-opplevelsen venter. Og den er steike bra!

Og vi fikk jo saxofonpaven. Det hjelper jo selvsagt.